Mere mat, sa èlie

Jeg kjenner en dame fra Italia og denne damen fikk en dag for seg at nå skulle den jevne bermen lære å lage tortellini. Siden jeg er utrolig opptatt av mat (og siden jeg stort sett må lage den selv, dersom jeg skulle være sulten), ble jeg svært så fornøyd med tanken på å lære å lage pasta.

Tortellini er altså de små pastaputene med fyll i og når en lager slike ting selv kan en få til langt mer spennende ting enn osten eller kjøttdeigen en får i de ferdiglagede i butikken. Vi laget potetfyll, søtpotetfyll, skinkefyll, spinatfyll.. Det var ikke måte på. Men selv om vi hadde mye rart å ha i pastaen, så var det ikke dette som tok tiden da pastaen skulle lages. Deigen måtte eltes. Og gjøres flat med en fancy pastamaskin. Og så måtte den gjøres enda flatere. Og litt til. Da gikk det vanligvis hull på deigen slik at en måtte begynne om igjen. Når en endelig hadde laget seg en fin, flat deig var det fyllets tur. Det ble lagt i små hauger med passende avstand, en ny pastaleiv (som måtte eltes og kjevles og flates ut) ble lagt på toppen. Så kuttet vi pastaen i små firkanter og presset deigen godt sammen slik at fyllet ikke skulle falle ut når pastaen ble kokt. Og etter akt dette arbeidet hadde vi laget cirka 8 tortellini. Så var det bare å begynne på neste omgang.

For å si det slik; å lage pasta er langt mer arbeid enn å lage sushi. Når en har laget seg en sushirull, har en plutselig 6 sushibiter. Når en har eltet og kjevlet i en halv time har en til sammenligning omtrent 10 tortellinibiter. Og det er jo ikke engang lunch for et middels stort spedbarn.

Men da vi etter langt og lengre enn langt og flere flasker vin, hadde det samlede selskapet laget nok mat til at det var tid for å slenge maten i gryten. Pasta ble kokt og fortært og tonnevis. Det var helt vanvittig godt. Beste pastaen jeg har spist. Men om det var verd alt arbeidet? Vel, neste gang jeg er sulten på pasta, kommer jeg ikke til å sette i gang og elte pastadeig, det er helt sikkert.