Jeg trenger ikke drive med ekstremstport -jeg jobber på lab

Som tidligere nevnt var jeg på radioaktivitetskurs forrige uke. Eller, rettere sagt, "forhåndregler en må ta når en jobber med radioaktivt materiale"-kurs. Og det er mange, gitt. Forståelig nok.
Kurset ble holdt av to kjempetøffe menn som har jobbet på alle slags farlige, radioaktive steder. De brisket seg og var skikkelig kjempetøffe mannemenner. Så snakket de både lenge og vel om alle skjemaer som må fylles ut og søknader som må leveres når en jobber med så potensielt farlig materiale. De viste frem radioaktivitetsmålere en alltid må ha på labfrakken sin slik at de kan holde øye med hvor mye stråling vi får i oss (en får jo alltid i seg litt, selv om en tar alle forhåndsregler). Og så snakket de lenge om stråledoser og kreft og Livinenkosaken (selv om vi aldri kommer til å jobbe med så farlige saker).

Men for at vi ikke skulle bli helt vettskremte der vi satt og storme ut mens vi ropte at dette var galskap og at vi ikke ville arbeide med sånne ting, kom de tøffe mennene av og til med små anekdoter om hvor lite stråling vi egentlig har lov til å få i oss (dersom en blir utsatt for mer, må en slutte å jobbe med denslags en stund) og om hvor lite det egenlig betydde for vår generelle allmennhelse. Så sammelignet de radioaktivitet med alt det andre vi jobber med for at vi skulle bli mindre engstelige. For hvem vet vel hva det hvite pulveret på labbenken til naboen er? Er det vanlig bordsalt eller er det et kjempeetsende superkjemikalie? Og all den ethidium bromiden som vi bruker på DNAet vi jobber med. Det er jo også et velkjent kreftfremkallende stoff. Og det er det ingen reguleringer på. Konklusjonen var dermed at det å jobbe på en lab tar 10 år fra livet ditt uansett (redioaktivitet eller ikke) og at alt var farlig.

Det var da jeg seriøst vurderte å finne meg en annen karriere.