"Du får ikke gjort noe uten fagforeningen"

Fagforeningene star sterkt i Quebec. Så sterkt at når ni veiarbeidere bruker ni dager på å fylle ni små hull i veien, får de ikke sparken, de blir omplassert. Og når en ansatt i en industribedrift stempler inn femten minutter etter påbegynt arbeidstid og ut igjen femten minutter før avsluttet dag, får han også beholde jobben sin. Det kan hende slike avisskriblerier bare er urbane myter. Men det er mange av dem. Og de gir et signal om at respekten for fagforeningene er på vikende front (en kan også påstå at en eller annen kakse finner opp slike historier for at respekten skal minke og at folk skal slutte å organisere seg og vi alle vender tilbake til tidlig industrialisering når det gjelder rettigheter for arbeiderne, men vent nå litt før du kommer med konklusjoner, for jeg har mer å si. Og ikke glem at journalisten som skrev artiklene også var organisert).

Jeg trodde at arbeidere begynte å organisere seg for å kreve ting som lunchpause og vask til å vaske hendene i før de spiste. Ting som er nødvendige for ve og vel. For å beskytte arbeiderne mot åpenbar urett fra arbeidsgiverne. Så hvorfor har da master- og doktorgradsstudentene ved universitetet mitt organisert seg? Det gjelder de som er ”lærerassistenter” og bruker en tre -fire timer i uken på å rette rapporter eller midsemestereksamener eller så. Ikke skjønte jeg hvorfor de føler seg så fryktelig urettferdig behandlet, for TA stillinger blir opprettet i hopetall slik at alle som ikke får stipend eller noe skal få mulighet til å tjene litt ekstra. ”Jaja”, tenkte jeg, ”selv om folk er fornøyde på Biologi, betyr jo ikke det at det er like bra i alle de andre avdelingene”. Jeg så for meg scenarioer hvor jentene ble kløpet i rumpa og skitne professorer som ville ha ”tjenester” og sånn. Det var inntill jeg mottok den lykkelige e-mailen fra lederen for unionen. ”Vi har nå organisert oss, satt in ledelse etc etc., og nå er det på tide å komme med våre krav. Hvilke krav har våre kjære medlemmer?” Og under denne vennligsinnede hilsen kom en liste med foreslåtte krav (dersom en ikke har klart å komme opp med noen selv).

På listen sto ”gratis kaffe og doughnuts hver dag”. Jeg gjentar: Gratis kaffe og smultringer??? Hver dag?? Ikke rart at de innfødte mister troen på fagforeninger, dette minner mer om elevrådstyret på ungdomsskolen løpt løpsk.