Våren og stanken

På størrelse med en middels stor huskatt, svart og hvit med stor buskete hale, ser skunken ut som et veldig koselig husdyr. Visstnok er den lett å temme og liker å være blandt mennesker. Middels lydig stiller den et sted mellom hund og katt. Skunken er rett og slett det perfekte kjæledyr. Helt til den blir presset opp i et hjørne og redd. Da snur den rumpa til og sprøyter irritasjonesobjektet full av en skikkelig illeluktende væske. Skikkelig illeluktende. Noen har visst prøvd å fjerne luktkjertlene på helt små skunkbabier for å se om dette kunne gjøre dem til fine husdyr. Men selv om lilleskunken aldri hadde fått brukt luktsprayen sin, virket det som om den visste at noe manglet og ble deprimert og lei seg.

Det jeg synes er rart med skunken, er at lukten den skiller ut er lett gjenkjennelig andre steder. Som ølen i en flaske som har stått ute hele dagen. Eller en mann som akkurat er ferdig med treningen. Og det er slettes ikke ubehagelig. Til det blir vanvittig mye og veldig, veldig sterkt.

Nå er det hvertfall vår igjen også i Quebec. Fordi Montreals sikreste vårtegn lå som en illeluktende grønn sky over kvartalet i dag morges.