élie skriver i bloggen sin

Noen ganger tenker jeg at jeg er i ferd med å bli en gammel dame. Spesielt de gangene jeg lurer på om noen ting faktisk ikke tenderte mor å være en smule, anelse litegranne bedre før (jeg hører meg selv meg en gammel dames knirkestemme si ”alt var bedre da jeg var ung”).

Vel. Nå lurer jeg igjen. Og det er mens jeg sitter her og tenker på twitter og facebook og tekstmeldinger som sendes inn til debattprogram på TV. Twitter, for eksempel, går ut på å sende små korte tekstmeldinger om hva en driver med nå, i dette nu til en slags hjemmeside. For eksempel ”élie drikker kaffer på kafeene på hjørnet” eller ”élie er på bussen etter en lang og slitsom dag”. Facebook har litt samme tendensen hvor en har statuser litt av samme format. Og jeg kan ikke hjelpe meg fra å lure på om disse tekniske nyvinningene ikke gjør oss veldig navlebeskuende?

Jeg liker stort sett andre mennesker. Det er mange hyggelige folk ute og går. Noen litt mere enn andre, men jeg synes at nesten alle har noe å fare med. Noen interessante perspektiver. En erfaring som gjør dem spennende. Noe sånt.

For meg reduserer twitter og facebook oss til selvsentrerte objekter som synes at det de driver med er mest interessant. Fullstendig uten perspektiver og tanker utenfor sin egen boble.

Så jeg lurer på: Var ikke ting i grunnen litt bedre før når det var litt mere arbeid å tigjengeliggjøre tankene sine? Når en måtte sette seg ned å skrive et brev istedenfor å skrive en 160 tegns tekstmelding til debattprogrammet på TV? 160 tegn gir ikke rom til mange tanker. Bare en kjapp oppdatering om hva akkurat den tekstende personen syns. Men har en mening noen verdi uten refleksjonen rundt? Er ikke setningen: ”jeg synes at det du sier er irrelevant tatt i betraktning at nå er det offentlige rom og den offentlige tale åpnet for mer enn bare en selvutnevnt elite” mer verd enn ”jeg synes at det du sier bare er tull”.

Det tenker jeg på. Og skriver om det i min blogg. Min blogg, bare min.