Bok og atter bok

Til Linn som driver og blar seg gjennom meningsløse bøker om dagen og ikke er helt sikker på om det er meningsløst og fordummende (mine ord) eller ikke: Jeg har tenkt litt i de samme baner den siste tiden. Særlig etter at jeg begynte å taste hemningsløst på det som skal bli en masteroppgave en dag.

Jeg leser mye. Hver dag tar jeg metro, så buss for å komme til skolen og én vei tar omtrent 40 minutter. Etter å ha gremmet meg over hvor mye kostbar til som forsvinner med å stirre ut et bussvindu i en verden som ser ut til å ha nok av alt bortsett fra akkurat tid, begynte jeg å tenke på alternativer til aktivitet mens jeg sitter der. Sånn for å maksimere utbyttet av hvert ett øyeblikk. Jeg begynte å lese. Først en side eller to, men etter hvert som jeg sluttet å bli kvalm, har jeg nå nesen i en bok cirka fra jeg går ut døren hjemme til jeg sitter ved pulten på kontoret. Men lesing i 80 minutter hver dag krever en del bøker. Så jeg leser alt jeg klarer å røske ut av hendene på venner og bekjente. Og det betyr at de alltid er på engelsk. Tettheten av bokhandlere som fører Seierstad og Ibsen på originalspråket er ikke så høy her i byen.

Så jeg har lest mye rart de siste årene. Alt mulig fra søppel funnet i bunnen av bokhylla hos en bekjent til fantastisk litteratur som jeg syntes gav meg nye tanker og perspektiver på ting donert av en venn.

Men mang en gang har jeg kikket opp fra boken mens bussen snegler seg mellom husene og lurt på om det ikke er bedre måter å utnytte tiden på. Annet enn å lese meningsløs fiksjon.

Så begynte sjefen å hinte om at det kanskje var på tide å skrive oppgave. Og den skal jo også være på engelsk, visstnok. I lange tider før jeg faktisk satte meg ned og begynte, gruet jeg meg litt. For jeg kan ikke skyve under en stol at ordforrådet mitt er mindre på engelsk enn det er på gamlespråket. Og jeg kan heller ikke dytte under teppet at jeg av og til ikke får sagt ting helt nøyaktig på den måten jeg ville.

Men så kom jeg i gang med skrivingen. Og det viser seg at det var ikke noe særlig å være redd for. Det var ikke på langt nær så vanskelig og har til nå heller ikke gitt meg så mange grå hår som jeg hadde trodd. Det er mulig å beskrive alle de tullete tingene jeg har drevet med og nøyansene i resultatene på dette underlige hybridspråket. Og jeg tror at alt er takket være de hundre skjønnlitterære bøkene jeg har fordøyd utenom skoletiden.

Så meningsløs lesing?
Dersom en er det minste interessert i ord og hvordan uttrykke seg, tror jeg ikke at selv den dårligst skrevne bok er meningsløs lesning. For å vite hva som er bra, må en også være i stand til å se hva som er dårlig. Det er når det gjelder ordforråd. Dersom selve historien gav meg noe, da har jeg jo hatt en fantastisk reise i tillegg. Det skal en jo ikke kimse av.