Frankenbok

Jeg har lest en bok. Det hender det skjer. Denne gangen var det en av disse som har blitt gitt betegnelsen "klassiker". En som "alle" må lese. Den skulle visstnok få meg til tenke. På store ting.

Jeg leste og leste og bladde meg fra side til side mens jeg gremtes. Først litt, så mer og mer. Av og til la jeg den bort og jeg glemte den fullstendig. Til den dukket opp igjen. Under en avis eller klemt imellom syltetøyet i kjøleskapet. Sakte men sikkert nærmet jeg meg slutten, mens jeg hele veien bladde fremover for å vite hvor mange sider jeg hadde igjen til kapittelet var slutt. Til boken var ferdig.

Men så, fire sider før slutten (jeg hadde akkurat sjekket), forandret hundre sider av klagende pjatt seg til ren bokmagi! Og da boken var over ville jeg at det skulle være mer.

Her sier de at "en skal ikke dømme boken utfra framsiden". En skal tydeligvis ikke dømme den før en har lest de fire siste sidene heller.