Kantinekos

Etter så lang tid mer eller mindre alene på et stort laboratorium, var det overraskende å bli kastet ut i det virkelige livet. Universitetet utenfor det naturvitenskaplige fakultetet var et helt annet. Fremfor alt var det mange flere mennesker per kvadratmeter. Bordene sto tettere, plassen mellom stolryggene var mindre. For å snike seg inn til enden og den ledige stolen, måtte en smyge seg mellom en rekke stolrygger og over sekker, vesker og paraplyer. De evinnelige paraplyene med sine krokete håndtak, alltid klare til å gripe tak i en passerende ankel. Slik at en, når en puster ut etter å ha arbeidet seg frem til et ledig sete og kan puste ut og senke armene som har holdt vesker og papirer trygt over andres hoder, griper de tak og røsker til.

Heldigvis kan en, når en endelig har arbeidet seg frem til en ledig krok, synke ned bak bok og lunsj og stenge bråket ute. For det er noe som er fint når fire hundre mennesker samles i et eneste rom: støyen går over fra å være bråk til å bli hvit, summende lyd. Og den hvite støyen stenger også ute gnagingen og slafsingen fra sideneandertaleren.

Men det er en ting jeg aldri klarer å få meg til å forstå og det er at på et universitet med 60 000 studenter, hvordan kan det ha seg at hver eneste student, professor og sekretær, hver eneste IT-konsulent og damen i bokbutikken, hvorfor skal de absolutt, alle sammen, spise lunsj klokken 12?