Pludreplante

I sommer ble hjertet mitt litt knust da ekornene brukte tomatplanten som sto på terassen som lekeapparat med det resultat at den lille, tynne tomatplantekvisten som jeg hadde drevet frem fra et lite frø, knakk ned til gunnen og sto igjen som en eneste liten stump. Av manglende tiltakslyst, lot jeg bare stumpen stå der, uten noe særlig stell, men kaste den gjorde jeg heller ikke. Og da jeg en sommerdag bestemte meg for å nyte min utrolig sunne og fiberrike frokost (bestående av en croissant og kaffe med uhorvelige mengder varm melk) på terassestumpen min, viste det seg at tomatstumpen hadde fått blader og hadde vokst seg stor og sterk igjen. Jeg var mektig imponert. Ikke bare over effekten å bli ignorert har på planter, men også fordi den klarte å starte omigjen fra ingenting. Dersom noen kutter av en av mine armer, tror jeg ikke at jeg kommer til å klare å gro en ny.

Så da jeg var i botanisk hage her om dagen, ble jeg igjen fasinert av en plante. Denne gangen av en kar som hadde bestemt seg for at en egen kropp har han ikke bruk for. Det er jo så mange andre kropper rundt omkring. Så istedenfor å gro sin egen stamme, har den rett og slett plantet seg selv på et annet tre. Og grodd sine livlige rosagrønne løv flere meter over bakken. Og det stakkars treet som har blitt omdannet fra sin egen plantelighet til strukturell støtte kan ingenting gjøre. For han har ikke fingre til å plukke av den ubudne gjest.