Av og til er 5 minutter nok

Av en eller annen grunn tuslet jeg hjemmefra fem minutter tidligere enn jeg pleier. Kanskje det var fordi manden hadde et møte og ville bruke badet tidligere enn han pleier. Kanskje fordi jeg hadde pakket sekken kvelden før. Jeg vet ikke. Men verdenen som møtte meg var en helt annen enn den jeg vanligvis pleier å hilse på.

Skolegården til barneskolen var nesten tom. Ingen skolebuss sto utenfor døren (den gule en ser i amerikanske filmer, ja), ingen biler passerte for å kaste ut småbarn idet de svingte forbi. Perrongen på metrostasjonen var nesten tom, ingen trengsel eller redsel for å bli dyttet ut foran metroen. Og da dørene gled fra hverandre var det som en åpenbaring av en ballsal som viste seg.

Men det mest absurde var likevel at, i min trøtthet, hengende i håndtaket jeg fikk holde i, kunne jeg høre damen som forkynner hvilken stasjon vi ankommer til, snakke i sakte film denne morgenen. Og to svensker diskuterte fransk gramatikk og riktig bruk av fortidsformer.

Av redsel for at klassen min skulle ha grodd julenisseskjegg og fått kråkeføtter over natten, kjøpte jeg meg en god, sterk kaffe like rundt hjørnet for skolen.