laurdag, september 19, 2009

Tanker om at lære et sprog

Da jeg gikk på ungdomsskolen måtte jeg ta et annet fremmedspråk. Jeg hadde ikke noe lyst -jeg likte jo ikke engelsk engang. Men det ble da til at jeg puslet med tysk i to år på ungdomsskolen. Det var kjedelig. Vi lærte grammatikk, kasus og leste lesestykker som helt sikkert skulle lære oss nye ord samtidig som vi lærte om Tyskland og Tysklands historie. Men det føltes ikke nyttig. Jeg hadde ikke vært i Tyskland (jeg har faktisk fremdeles ikke vært der) og jeg merket ikke noe til fremgang eller økt språkforståelse. Og det var så lett å heller pludre på norsk når vi skulle jobbe sammen i grupper.

Da jeg begynte på videregående hadde jeg selvsagt tysk med en bråte med nye mennesker. Men de hadde hatt samme bok på ungdomsskolen som jeg og hadde lært akkurat de samme tingene. Så dersom noen av oss manglet et ord, et uttrykk eller en måte å si ting på, var det ingen andre som kunne det heller.

De andre jeg studerer fransk sammen med nå, kommer fra en helt annen bakgrunn enn meg. Vi kan alle litt fra før, men siden vi har plukket det opp på forskjellige steder, kan vi helt forskjellige ting. Og enten det er i pausen eller i timen, dersom det er noe som er vanskelig å si, må vi bare krongle oss til å få sagt det, på en eller annen måte, for fransk er det eneste språket vi har felles. Og etter at dagen er over, går vi ut i en verden som foregår på fransk. Ikke bare beskjedene som bråkes ut fra høyttalerene på metroen, men til og med plakater og menyer, ser ut til å være på kjapp, mumlete fransk.

Men for en mestringsfølelse første gang en skjønner hva som blir sagt! For en seier første gang en diskuterer fargevalget av det potensielt nye klesplagget med ekspeditrisen! En hel verden av små seiere åpner seg og jeg kan nesten ikke vente til å gå tilbake på skolen for å lære litt mer for så å karre til meg enda en liten seier.

Ingen kommentarer: