Fyrstelig godt

Forrige helg var da jeg var ute og tuslet meg bortover bakkene på ski, fikk jeg en ustoppelig trang og et veldig stort behov til å spise fyrstekake. Ikke spør meg hvorfor. Vanligvis går det ganske så lenge mellom hver gang jeg dytter i meg kake, for ikke å snakke om mandelkake fra hjemlandet. For et fyrstekakebehov byr jo nødvendigvis på problemer når en bor på andre siden av andedammen. De spiser ikke så mye fyrstekos i Quebec.

Men damen har jo internett! Og på nettet skorter det ikke på løsninger på allskens problemer. Så fredag ettermidag, i god tid før avfarten til fjells, sto jeg på kjøkkenet med mandelmasse og hvetemel til oppetter albuene. Og lørdag ettermiddag, da vi hadde funnet oss en skjul til å puste litt i, fant jeg frem kaken som jeg hadde hatt med meg i et hemmelig rom i sekken. Riktignok hadde den mer tatt formen som smuler enn som kake, men de tre quebecoierene jeg var med, kastet seg over hvetemel og mandelmasse som sultne ulver. Og når ting var borte og fortærte, ville de ha mer!

Jeg innså at kaken faktisk inneholder mye det samme som en energibar: sukker, nøtter og fett. Så kanskje det var det som gav meg slikt et fyrstekakesug forrige helg da jeg manglet energi og så den rødkledde ryggen til Skipartneren forsvinne inn mellom trærne.

Men det blir nok baking neste helg og..