Sno. Snø.

Skjerfet som dekker nese og munn er vått og varmt. Det lukter varm ull.
Snøen knaker under hvert skritt. Den er så lett og pudderaktig at den blåser opp rundt føttene.
Før jeg har fått tid til å snu meg har vinden blåst bort sporene mine.
Det er stille. Det er hvitt. Det er midnatt, natt til fredag og ingen er ute. Kanskje på grunn av de -20 gradene og den stive kulingen.

Og innpakket i lue, jakke og skjerf, på vei hjem, helt isolert fra vind og kulde er alt egentlig helt, helt fint.