Steg etter steg

Hverdagshelten må trene mer, sies det. Men hverdagshelten stritter imot. Og det kan jeg egentlig forstå, for enhver helt, om det er til hverdags eller fest, har en innebygget tendens til å ønske å sitte stille og spare på så mange kalorier som mulig (en vet jo aldri når en kan få litt kalorier neste gang). Men hverdagsheltens reflekser passer nok litt bedre for en hulehelt heller enn noen som lever på det travle 2000-tallet og de aller fleste burde beveget seg mer og spart mindre kalorier.

Men trening er jo ikke spesielt gøy. Og så gjør det vondt. I lungene. Og i beina. Og over alt i grunnen. Så i blader og magasiner er det idéer om hvordan en kan bevege seg uten all denne irriterende ubehageligheten. Som for eksempel å ta trappen isteden for heisen. Eller å gå av bussen en holdeplass før.

Så her en dag da jeg sto i rulletrappen opp fra metroen bestemte jeg meg for at nå var det på tide. Jeg skulle ta trappen opp fra dypet hvor metroen bor og opp i dagen. Hver dag. Spesielt siden jeg er ung, sprek og i min beste alder (selv om alle strengt tatt er i sin beste aldre nå om dagen, fullstendig uavhengig av alder), dette måtte jo gå greit. 100 trinn, pfft. Og litt fint er det at dersom en tar trappen i denne byen, er en helt alene. Det er noe helt annet enn å stå som sild i tønne i rulletrappen. En har virkelig masser av plass i tussmørket hvor trappen ligger (for hvem bryr seg om å bytte lyspærer i en trapp ingen bruker?). Så jeg angrep mitt februarforsett med stort mot og så for meg hvor sprek og spretten og fast i lårene jeg skulle bli.

Men da jeg sto der en morgen og kikket opp på trappene, kjente jeg meg ikke lengre så høy i hatten. De var da virkelig ikke så bratte i går kveld? Og jeg kikket bort på menneskene i rulletrappen som lente seg så nosjalant mot rekkverket mens de leste avisen og ble fraktet opp mot lyset. Men jeg tok nå trappen fatt og småløp oppover mens jeg så for meg selv plante et flagg på toppen av Galdhøypiggen etter endt strabasiøs ferd.

Da jeg litt sånn prustende og pesende etter en lett jogg nådde toppen (god og klam og litt småvarm på ryggen), var det litt andre bilder som for gjennom hodet mitt mens de andre morgenpendlerne kikket på meg med et flir i den ene munnviken før de brettet sammen avisen og fortsatte ut i dagen.

Så av pur trass har jeg fortsatt. Og kanskje litt for å vise at jeg er bedre enn dem. Og selv om mitt behov for å vise meg for folk jeg strengt tatt ikke kjenner kanskje ikke gjør meg til et veldig godt menneske, er jeg hvertfall bli flink til å gå i trapp!