Colaslush

I Astrid Lindgrens bøker var våren fantastisk. Hun beskrev den som en idyllisk, varm tid, hvor snøen smeltet og det ble fine dammer på jordene hvor en kunne seile med små båter mens solen varmet i ryggen. Hvor løvet spratt, blomstene spirte og fuglene sang. Og jeg syntest alltid at det hørtes så fint ut. Det var liksom mitt bilde på en ordentlig vår. Og kanskje det er sånn i Småland i Sverige. Men det er ikke slik på Vestlandet. Og det er ikke slik i Montréal.

For i Montréal faller dessverre ikke snøsmeltingen sammen med noen varmende solstråler. Det er faktisk et par måneder mellom dem. Noe som gjør mars til en relativt miserabel affære. Som den morgenen en tusler ut av bygget en bor i, litt sånn trøtt og småtufs (på toppen av det hele, er det selvsagt en mandag. Det er alltid en mandag) og idet en skal krysse gaten og blir forhindret av en fin og trivelig liten dam. En sjø, faktisk. En sjø av smeltevann og is som strekker seg så langt øyet kan se. Omgitt av små snøfonner som ser så herlige og trygge ut for foten. Men som isflaket som senket Titanic bedrar også disse flakene. For de synker som stein med mus og fot. En fot som er kald og våt i en sko av isvann før en når buss og metro.

Det hele minner egentlig om slushen jeg fikk da jeg hadde vært i turnhallen da jeg var liten. Slush-puppies, het den og bestod av vann, knust is, smaksatt med de herligste E-stoffer. E-stoffer nok til å fryde ethvert barnehjerte. Cola og jordbærsmak var best.

Og slik ser det ut. Gatene strømmer over av brun, herlig colaslush. Det er nesten så jeg blir fylt av barnslig glede og får lyst til å finne meg et sugerør. Heldigvis varer ikke fristelsen særlig lenge (det kunne jo hende jeg ikke klarte å stå imot). For til natten fryser det, og byen blir en gigantisk skøytebane. Men det er jo heller ikke bare dumt. Jeg kan jo alltids kjøpe meg skøyter. Eller en spark.