Metrotanker

Selv gjennom den svimete tåken som er mitt liv fikk jeg med meg at det var dyrt å kjøpe bensin i høst. Folk snakket om det. Spesielt var det vondt og vanskelig i det landet som ligger rett syd for der jeg er, skjønte jeg.

Selv bor jeg i en by der jeg personlig ikke ser behovet for eget transportmiddel. Der er busser og metroer og for litt i overkant av 300 kroner måneden kan jeg reise alt jeg vil, dag som natt. Så trenger jeg heller aldri bekymre meg for parkering, mangel på sådan eller for at bilen plutselig forsvant fordi den sto i veien for snøfreseren.

Hver morgen tar jeg meg en tur ned i det dypeste av det dypeste, til tunnelsystemet under Montreal for å ta metroen. Selvsagt tar jeg den på samme tid som resten av befolkningen i byen, så det er ofte litt trangt om plassen. Her om dagen måtte jeg holde i samme stang som en annen dame. Men det går greit. Jeg får komme med.

I høst, derimot var det en helt annen historie. Jeg ble reist fra opptil flere ganger; det var rett og slett ikke rom. Dørene åpnet seg og jeg ble møtt av en menneskevegg. Når jeg til slutt klarte å presse meg inn i en åpning i veggen, ble jeg vanligvis stående tett og intimt med nesen i noens armhule eller ansiktet i noens uvaskede hår.

Men nå er det tilbake til normalen. Bensinprisen har gått ned. Metroprisen har gått opp og jeg får igjen komme med uten problemer. Men det har aldri slått meg hvor stor effekt denslags har på presset på den offentlige transporten. Og på toppen tar jeg metroen fra den minst folkerike ruten. Lurer på hvordan det var der nede i sentrum i november..?