Lett-Tyfus

Jeg ble invitert med på konsert. Jeg hadde ikke hørt om bandet før, men invitøren mente at det var en gruppe jeg kom til å like. Og konsert er nå konsert. Konsert er kjekt. Så jeg takket ja med glede. Jeg har ikke lyttet til levende musikk på aldri den tid, enda jeg synes det er aldeles fantastisk. Kjent eller ukjent, så lenge det ikke er plastikkpop eller country går det finfint. Lokalet konserten skulle holdes i er også riktig så fint. Det er svart og har svart, høye bord med barkrakker langs vekkene og masser av gulvplass i midten. På veggene er det vinrøde draperier i fløyel og lampene har eggeskallsfargede skjermer. Det var definitivt svært så lovende. Jeg gledet meg.

Men nå er det sånn at jeg skal ut og reise til den store Asien. Før en reiser til slike eksotiske steder, må en ta vaksine. Jeg tar for tiden tyfusvaksine i pilleform. Fire piller som skal tas i løpet av åtte dager. Torsdag kveld var det en skikkelig stusselig dame som lå under teppet og var kvalm og svettet og frøs om hverander. Stusselige, stusselige damen. Der lå jeg og klamret meg til konsertbilletten og så min kjære med kompani forlate meg for sin store konsertkveld på byen.

Det var pille nummer to. Lurer på hva mer jeg går glipp av mens jeg ligger halvdød etter den neste.