Og sevjen stiger

På et sted som tradisjonelt fikk mer eller mindre alt søtningsstoffet sitt fra lønnetreet, er det kanskje ikke så unaturlig at de ukene i året hvor trærne våkner til liv og sevjen stiger, er festuker..

Det fungerer nemlig omtrent sånn: Om vinteren gjemmer treet all sevjen sin ned i røttene under jorden. Om våren, når det ikke lengre er frost, vil sevjen (eller sukkerlaken eller blodet om du vil) begynne å stige opp i treet i tynne rør for å gi mat og sukker til de spirende bladene. Her i det som var Canada men som nå kalles Quebec, fant en eller annen smart fyr ut at dersom han satte et rør inn i treet og hang en bøtte under dette røret, ville sevjen renne ut og dryppe ned i bøtten. Litt som årelating. Dersom en etterpå koker dette sukkervannet som kommer ut, får en lønnesirup (eller lønnesukker dersom en koker det skikkelig lenge).

Men lønnesirupsanking skjer kun én gang i året. Og det er akkurat mens sevjen stiger. Og da må en jo selvfølgelig ha fest. Et alternativ er bakeren som plutselig har en kampanje han kaller “kreativt med lønnesirup”. Det betyr egentlig at bakverket er søtsatt med sirup istedenfor sukker. Eller sjokoladen som plutselig smaker av lønn. Eller iskremen.

Men det er jo selvsagt ikke nok å smaksette maten med lønnesirup i byen. En må selvsagt også reise ut av byen, til en gård der de ”lager” lønnesirup for å kjøre rundt i lønneskogen i hest og kjerre fulgt av tradisjonell middag (bestående av svin i forskjellige fasonger, poteter, egg og pannekaker –skikkelig tømmerhuggerkost) druknet i lønnesirup (ikke glem å ha sirup i kaffen!) med dertil tilhørende tradisjonell musikk, felespill og treskjetromming.

Det er galskap. En blir stappmett og tung og samtidig så høy på sukker at en får lyst til å danse med felespilleren. Det er en sukkersøt himmel dersom en liker store mengder svin og lønnesirup. Eller et sukkersøtt mareritt om en ikke.

Skinke, sprøstekt svor, pølsebiter og bønner druknet i sirup.
Næringsmessig helt korrekt.
Det ser ikke noe godt ut. Men det gjør i grunnen ikke komler heller.

Reven løper lett over jordene, forfulgt av det britiske jaktlag

Åslaug Haga gikk til slutt av. Etter å ha rotet det til for seg selv, skjemt seg ut og brutt loven på det mest alvorlige. Det var altfor mye å be om at hennes voldsomme lovbrudd ikke skulle bli oppdaget.

Rett nok bør en oppføre seg fint når en er en offentlig person. En bør kanskje ha papirene i orden før en begynner å bygge hus og hytte. Siden noen kommer til å finne ut av det dersom en er uærlig. Selv om de kanskje finner ut av det ved å ligge i buskene utenfor huset med kikkert til å se og vannkoker til å dampe opp posten. Kanskje grave litt i søpla også. Og krype inn gjennom en vindussprekk når offentlighetspersonen har gått på butikken.

Dersom noen hadde ligget rundt i buskene utenfor huset mitt kveld etter kveld, tror jeg at jeg hadde ringt til politiet. Men nå er ikke jeg kjendis og trenger ikke akseptere sånt.

Men jeg lurer på hvor Bondevik var når disse sladderskriblerne hang rundt i trærne og holdt øye med Haga? Skulle ikke han utrydde mobbing innen 2004? Selv om han ikke har lykkest spesielt bra med det, burde han ikke hjelpe en gammel ministerkollega når hun blir mobbet fire år etter mobbeutryddelsen? Han kunne jo, for eksempel, fortelle om sine egne små lovbrudd. Han har sikkert en parkeringsbot liggende ett eller annet sted. Eller han kunne fått alle kjendisene fra KrF til sammen å gå ut og fortelle om når de var på epleslang eller skrev svarene til gloseprøven på viskelæret. Støtte hverandre i at alle kan gjøre en feil. Slå hverandre på skuldrene og presse frem en tåre og snakke om angeren. Eventuelt kan en si "hvil deg og kom tilbake i full kraft". Det er jo nesten det samme.

En reise til den kulinariske hovedstad i Vest-Canada

Canada er et stort land. I store land kan det hende at folk er litt forskjellig fra hverandre. For eksempel er det stor forskjell på norskingene som bor i nord (som ustraffet kan si hæstkuk til politimenn) og norskingene i sør (som må betale 5000 kroner for å få lov til å kalle politiet et tilfelig valgt kjønnsorgan).

Jeg har vært i Calgary, på universitetet der, på konferanse. Vi bodde i studentboligene og gikk på forelesninger og presentasjoner i vidskabskomplekset. Mange store hjerner fra hele landet snakket om seg og sitt og litt om mikrobiologi og det hele var stort og flott og imponerende. Priser ble delt ut til mest lovende unge forsker, til han som hadde gitt mest til feltet de siste årene og beste studentpresentasjonen. Alt var skinnende, dyrt og flott.

Men dessverre var maten hverken stor, flott, imponerende. Derimot var den dyr og skinnende av fett.

Underlig nok var ikke noen måltider inkludert i konferanseavgiften (vi pleier vanligvis få lunch), men det sto i programmet at det skulle være en rekke spisesteder rundt om kring på det nærmeste universitetsområdet.

Vi fant en "food court".

Jeg innsert at ikke alle vet hva dette relativt uapetittelige fenomenet er, så her kommer en kjapp definisjon:

Food Court - adj. Kjennetegnes av et avgrenset område i et kjøpesenter hvor det er høy konsentrasjon av Hurtigmatrestauranter med et sentralt spiseområde. Maten skal være smakløs, fri fpr grønnsaker og helst inneholde så mye fett som mulig. Den skal tilberedes på under fem minutter mens kunden venter, stående med sitt serveringsbrett av orange eller brun plast. Eksempler på restauranter kan være Subway, Taco Bell og Burger King. Spiseområdet skal helst bestå av billige respatexbord, gjerne med en overflate av ingrodd fett og plastoler. Både bord og stoler kan gjerne være skrudd fast i gulvet. Glass, skåler og talerker bør være av ikke-gjenbruksbar polypropylen plast eller isopor.

I tre dager spiste jeg kjøtt med fettsaus eller fett med kjøttsaus.

Men så innså vi at det måtte være et alternativ. Studenthjemmet vi bodde på hadde nemlig ikke kjøkken! Mange av de nyutflyttede ungdommene kjøper seg nemlig inn i en matplan hvor en kan gå i en kantine og forsyne seg med mat tre ganger om dagen, hver dag, gjennom hele semesteret. Dersom en ikke er medlem, kan en vanligvis betale seg inn for et måltid eller to.

Vi satte ut på jakt.

Og vi fant!

Til frokost fikk jeg tilbud og kaffe og en sjokolademuffins. Eller stekte poteter, eggerøre, pølser (i fettsaus) og bacon, alt lekkert dandert på et isoporfat og spist med plastbestikk.

Nevnte jeg at det er 17-18 åringer som går og spiser på dette stedet tre ganger om dagen, hver dag, gjennom hele semesteret?

Dette er ca. tre dagers isoporfatforbruk. Isopor brytes ikke ned i naturen og kan ikke gjenvinnes.

Sumar

Graset er grønt og trea fått blader på seg. Det er fint og grønt i suburbia i Montreal no om dagen der bussen sneglar seg lengre og lengre vest og langt vekk fra den langt raskare metroen. Vanlegvis vil eg stå klemt, nesten oppå han som kjøyrer medan eg tviheld på det næraste som er noko solid slik at eg ikkje ramler over ei gammal kone eller oppi ei barnevagn når bussen bestemmer seg for å bråbremse i ett kryss.

Men ikkje no. No sit eg bakerst i bussen medan han brummer bedageleg av garde og drikk kaffi frå min raude termokopp. Det er berre meg og ein av sikkerhetsvaktane frå universitetet mitt på bussen. Ho som eg trur at eigentleg byrjar på jobb klokka ni, men som aldri får det helt til å komme i tide. Ingen hylande tenåringsjenter i sine altfor korte uniformsskjørt eller småknattar som skal på skulen. Ingen mødre som er på veg til barnehagen med ein liten i vagna. Berre meg og sikkerhetsvaktdama og kaffien.

élie forteljer folket om biologien

Eg har vore på fest. Det skjer jo sånn av og til. Vanlegvis sit eg i ein krok med vinen min og snakkar med dei eg veit at eg likar, men det hender at eg tar sjansen og snakkar med totalt ukjende frammadfolk. Av og til er det skikkelig kjekt/koseleg/interressant. Av og til er det smertefult. Som, for eksempel, når nokon forteljer meg korleis biologien egentleg virkar. Då kjenner eg at eg blir litt irritert. Etter all denne skoleringa føler eg at det er eg som skal fortelje om biologien, ikkje ein tilfeldig hippie med fettete hår og veganøl.

I dette tilfellet var saken den at hippien hadde vore sjuk. Det er jo ikkje så stas, det kan jo til og med den enklaste biolog skjønna. Det hadde vore så mykje sjukdom at antibiotika hadde vore løysninga. Slikt går ein til doktoren for å få. Og doktoren, den skikkelig kjipe doktoren, som heilt sikkert var mot auraer og krystallar og hippier generelt, hadde, ut av rein forakt, gitt hippien ein svak pingle-antibiotika som slettes ikkje hadde virka! Berre for å vere ekkel. Så hippien var nødd til å gå tilbake og få ein ny. Men, den skikkeleg ekle doktoren ville framleis ikkje gi frå seg en resept på den skikkelig sterke kuren. Hippien måtte ta til takke med ein eller annan sekundær styrke. Hippien var no, etter all dette arbeitet, frisk og kjekk, men følde seg framleis litt snytt av denne doktoren som satt der og ruga på hestekuren.

Når nokon kjem opp til meg på fest og fortel meg og biologien på ein måte som visar at dei ikkje veit stort og ikkje har tenkt å vita meire heller, pleier eg berre å gå. Eg vil ikkje ta den diskusjonen når eg eigentlig skulle ha det kjekt (eg vil mykje heller snakka om ting eg ikkje har greie på. Som jagarflykjøp eller utenrikspolitikk). Sånn som den gangen ei jente sa at ein ikkje burde spisa sjampingjongar. Fordi sopp et daue folk. Jada.

Uansett. No er det slik at antibiotika er noko eg faktisk er opptatt av. Tanken på multiresistent tuberkulose i russiske fengelse skremmar meg. Eg gremmes over at ein kan få halspastiller mer antibiotika i og at ein tilfelig doktor ga meg ein tidagars kur med stoffet fordi eg hadde litt hoste. Eg jobbar med antibiotika. Kvar dag. Eh har klart å drive fram antibiotikaresistente bakteriar i ei petriskål på benken på laben. Det er ikkje vanskeleg. Det er lett.

Så eg vil sei dette ein gang for alle: Antibiotikatesistans betyr at bakteriane som gjer oss ekle infeksjonar ikkje døyr etter ei veke med penicillin. Det er blant anna overbruk som har ledd til dette. Ein gjer ikkje nokon "den aller sterkaste, siste utveg"- antibiotikaen før det virkeleg er krise, fordi det er den aller siste utveg. Ein skal spara på den. Slik at ikkje alle bakteriane blir resistente mot også denne og me kan gå tilbake til å legga groblad og graut på infeksjonane.