Ail & Amour

I sommer var jeg i forlovelsesselskap til en av Louis' venner. Det var en relativt selsom opplevelse syntes jeg, fordi det føltes mer som et bryllup. Der var mat. Der var fine kjoler. Der var en ønskeliste lagt ut hos en av glassvarehandlerne i Montreal. Der var venner og kjente og slekt og familie. Der var bar med bartender og levende musikk. Og der var taler. Det eneste som manglet var, i dette tilfellet, synagogen. Da vi gikk fikk vi til og med en liten "tusen takk for at dere kom"-gave. En liten, grønn plante. Planten ble tatt med hjem og satt i en liten kaffekopp (den var så liten at den trengte ikke mere) og plassert på kjøkkenbenken hos Louis. Der har den fått en skvett vann når noen har husket på det.

I sin vannskjødslede tilværelse i kaffekoppen har planten vokst og trivdes riktig så godt. Så godt at den var i ferd med å sprenge seg ut av den lille potten sin. Louis og jeg har tullet med at den er som kjærligheten og at den trives best under kummerlige kår. Uansett ble potten til slutt så liten for den stakkars planten at Louis ovverrakte den til meg og erklærte at den måtte pottes om. Den kunne ikke fortsette å ha det slik, mente han. Så jeg kjøpte 1/2 kilo plantejord og skred til verket. For å sikre at kummerligheten fortsatte for planten, fikk den ikke en ordentlig potteskjuler, men må nye seg med et gammelt yoghurtbeger. I samme slengen plantet jeg to fedd med hvitløk som hadde ligget for lenge i kjøkkenskapet og som hadde begynt å spire på egenhånd. Jeg som tidligere har klart å ta livet av kaktuser (det HAR skjedd!), føler meg riktig så flink og grønnfingret. Så nå sitter jeg her og drømmer om hjemmedyrkede tomater og agurker mens jeg kikker på de to plantene mine.

Jeg har forresten døpt plantene (mens jeg lot litt springvann renne over jorden) for Ail og Amour. Det betyr hvitløk og kjærlighet.