Ski du fond

Etter lengre nøling og grubling har jeg gått til det store skrittet og investert i langrennsski ("ski du fond" som det heter på denne kanten av verden) og jeg må inrømme at litt av hvert har skjedd på den fronten siden jeg (eller dengang: mitt opphav) gikk til innkjøp av denslags utstyr.

Turen gikk til "Le yeti", som kanskje er litt dyrere enn mange andre sportsbutikker, men betjeningen er fantastisk (de vet hva de holder på med) og de har "det lille ekstra" i hyllene sine. Jeg må ha virket helt grønn der jeg sto i butikken, fordi damen snakket lenge om fortreffelighetene til den nest-billigste skipakken de hadde. Om hvor stødige skiene var og hvor mye en fikk for pengene. Spesielt var utformingen veldig bra for en som ikke hade noe særlig trening i skigåing og manglende teknikk. Det var da jeg måtte bryte inn og si at jeg faktisk har stått på ski før. En del.

Plutselig var det en ganske annen dame som skulle selge ski. Og da det i tillegg kom fram at jeg var fra Norge, ville entusiasmen ingen ende ta. Da jeg fortalte at jeg ikke hadde møtt noen som overhodet ikke kunne gå på ski før jeg flyttet til Canada, ville hun øyeblikkelig flytte. Damen var forhenværende langrennsspprinter og skientusiast. Hun kunne også tenke seg å flytte til Finland, for der har de laget seg til med tuneller med kunstsnø hvor en kan gå på ski om sommeren også. Hun syntes at det var aldeles fantastisk.

Midt i alt snakket om Finland og framvising av de nye ultralette karbonfiberskistavene til swix, fant jeg meg nå en skipakke jeg syntes virket som et godt valg. Så ble ulike sko vist frem og forskjeller forklart (med eller uten dobbel polstring, og ulike typer snørebeskyttelser). Etterpå måtte det snakkest bindinger og lengde på staver (folk har forskjellige preferanser på lengde og vekt, må vite). Til slutt måtte en finne ski med passe lengde. Sist jeg kjøpte ski, holdt jeg opp armen og så fikk jeg en ski som var cirka like lang som det. Det er det åpenbart slutt på nå. Skiene ble lagt på et slags bord og jeg fikk stå på skiene. Så kunne damen se hvor trykket falt alt etter om jeg hadde bøyde knær eller bøyd fot. Jeg syntes at det var aldeles fantastisk. Og jeg var veldig komfortabel med at jeg hadde gjort riktig valg da jeg gikk derifra. Skiene skulle bli montert til klokken tre neste dag.

Neste ettermiddag, litt over tre troppet jeg og min andre halvdel opp i butikken, iført fullt friluftsantrekk. Skiene måtte jo prøves før det ble mørkt, må vite. Så turen gikk til det Kongelige Berget (jaja, egentlig heter det Mont Royal, men jeg liker å oversette ting slik som svenskene. De kaller Rocky Mountains for "Klippiga Bergen"). Kongeberget er "fjellet" som ligger midt i Montreal og fungerer som friluftsområde og utkikkspost (som en liten kuriositet kan jeg også nevne at ingen bygningen i Montreal kan rave høyere i terrenget enn fjellet. Fjellet skal være det høyeste punktet i byen og dermed basta). Det var -25 grader ute, sur vind og hendene mine var stive av kulde omtrent før skiene var spent på. Men det var aldeles fantastisk! Hvorfor har jeg kjøpt sånt før??? (Vel, tidligere i vinter har det vært vanskelig med tanke på at det ikke har vært snø, men).

Dersom snøen holder, blir det langtur neste helg!