Tannløs og neddopet.

Jeg har en liten munn med mange tenner. I det siste året har fire nye eksemplarer av arten funnet ut at de vil bosette seg i min allerede temmelig fullbesatte munnhule. Det endte selvsagt med tannpine. Den startet for fullt i julen. En dulmende smerte i overkjeven på venstre side. Som etterhvert fant det for godt å vandre oppover til den nådde pannen. Jeg mener at det å ha vondt i hodet (hvor som helt i hodet) er en uting. Så jeg har brukt ferien på å knipse en del paracet.

Så da jeg ankom Montreal igjen bestemte jeg meg for å ringe tannlegen. Heldigvis utstyrte hun meg med en fullstendig ubrukelig (og derfor ubrukt) tannbørste sist gang jeg var der. Med telefonnummeret. Så jeg ringte og snakket litt med den hyggelige skrankedamen og sa at jeg hadde vondt og at det sannsynligvis skyldes en visdomstann på avveie og at jeg gjerne ville at tannlegen skulle se på den. "Har du vondt?" sa resepsjonisten. "Ja", sa jeg "jeg tok akkurat noen smertestillende". Klokken var 9:30 om morgenen. Hun syntes tydeligvis at det var tidlig på dagen for å begynne med denslags, for jeg fikk time dagen etter.

Så i går var jeg altså hos tannlegen. Hun kikket på bildet fra forrige gang jeg var der, mente at dersom den gjorde vondt, var det bare å fjerne den og fant fram skalpellen. For å gjøre det en lang beretning kort; jeg tilbrakte kvelden halvsovende på sofaen, tannløs, nedsløvet av reseptlegemidler og med en ispose på kinnet. Min kjære og mine venner var på bar og drakk øl og så ishockey (Canadiens de Montreal vant. En av mine favorittspillere fikk sitt 500ede poeng). Jeg var snurt.

I dag spiser jeg suppe og ser ut som elefantmannen.
Men jeg har blitt lovet både ishockey, øl og sushi når jeg har lov til å tygge igjen.
Da får Montreal bare se til å vinne.