Flatt som en pannekake

Jeg har mast hele uken om at jeg ville gå på ski. Nå som jeg har det rette utstyret, vil jeg også bruke det! Så Lou og jeg reiste til The Eastern Townships, sør for Montreal, for å drive med helsebringende aktiviteter søndag som var. Egentlig hadde vi tenkt til å gå på ski på Mont Orford (en nasjonalpark som har blitt solg for å bli hyttetomter og som dermed har blitt forhenværende til stor ergrelse for de aller fleste som bor i og omkring Montreal) som har løyper i alle vanskelighetsgrader (jada, det er langrenn det er snakk om). Alle vanskelighetsgrader spenner fra flatt som et stuegulv til noe som kan minne om Sirdalen light. Selv ikke den "sorte" løypen var særlig sort, syntes jeg sist jeg var der (jeg har fått streng beskjed om å tie stille av de innfødt av mangelen på bakker oppvokst i fjelluren som de tror at jeg er, men jeg vil nå nevne det likevel). Men det er en fin park. Fint å gå på ski. Om sommeren kan en sykle der istedenfor å gå på langrenn eller truger.

Men da vi på søndagen sto klare til å dra av sted, kom foreldrene til min kjære og fortalte at de hadde funnet et fantastisk sted for skitusling. Det var en løype som gikk på et gammelt jernbanespor langs en elv og et vann og det skulle være riktig så fint. Så vi bestemte oss for å prøve denne nye oppdagelsen og la Mont Orford vente til neste gang.

Så gikk vi nå der og kikket på den fine løypen. Det fine vannet som ble en fin elv. Fuglene som svømte rundt i isvannet. Den fine, hvite snøen. Det var riktig så fint og postkortromantisk. Men oioi, så flatt! Det var ikke behov for en eneste fiskebeinsgange. Jeg kunne gå i samme rytme og med samme bevegelse på timesvis bortetter togskinnene. Etter en liten time begynte beina mine å murre litt uvennlig. Etter en time og en halv melkesyrejamret beina mine høylytt av mangelen på variert bevegelse.

Etter et par knappe mil med intens skigåing måtte vi selvsagt ha en etter skituren pils. Og hvilket valg var vel mer naturlig enn puben "Pilsen" som lå like ved det gamle jernbanesporet? Ikke for det. Beina mine var laget av gele på det tidspunktet og jeg omtrent dro meg inn i baren etter armene. Pilsen hadde de hjemmebrygget øl og nydelig utsikt til vannet Massawippi med sin utrolige mengde overvintrende stokkender. Jeg hadde det som plommen i egget der jeg satt og kjente varmen krype tilbake i kroppen og beina fikk igjen følelsen.

Om det er noen lærdom å hente? Nja.. Flatt er kjedelig når det gjelder ski og smertefullt dagen etter (jeg vraltet meg bortetter gangene her som en annen and). Og øl er godt. Men det visste jeg da.