Lettskremt?

Det er noe jeg ikke har kommet meg så langt til å nevne før, men det begynner med et stort HAHA! til alle dere som ikke har trodd meg når jeg har sagt at veilederen min er skummel.

For å begynner fra begynnelsen. Hver fredag har biologiavdelingen på universitetet mitt "fredagsseminaret" hvor en forsker kommer og snakker om hva han driver med. Forrige fredag var det en av mine veileders tidligere doktorgradsstudenter som kom. Og etter foredraget ble selvsagt han og min kjære professor sittende og snakke en stund før de bestemte seg for å gå et annet sted og ta seg en øl. På veien ut stakk de innom kontoret til professoren som hadde vært veilederen til foredragsholderen da han tok sin master og de kom også innom min lab for å spørre om vi ville være med. Jeg kjente at dette var noe jeg aldeles ikke hadde lyst til. Men enkelte ganger har en jo rett og slett ikke noe valg. Først var det noe heller stivt og unaturlig over hele situasjonen, men etterhvert som det ble inntatt et par pils, løsnet stemningen litt (som den ofte gjør) og det ble pludret om både løst og fast.

Av en eller annen grunn begynte vi å snakke om veilederen min og hans skummelhet (for det var ham aldeles ikke ukjent)(ikke for det, jeg sa ikke stort). Det kom da fram at jeg er den eneste (og jeg gjentar: Den eneste!!) høyeregradsstudenten (det vil si mastergradsstudent eller doktorgradsstudent) som veilederen min har veiledet som han ikke har fått til å grine. Foran seg!

Skumle mannen.
Men han kommer seg etter hvert som en blir vant til ham.