Sicko

En skal visstnok være litt kritisk til Roger Moore og arbeidteknikkene hans nå om dagen. Men jeg så nå Sicko likevel, jeg. Og jeg ble overrasket.

Snille lille élie, fra det snille landet Norge er overraskende naiv, viste det seg. Jeg har i alle år gått rundt og trodd at siden en må ha helseforsikring i USA, er det bare å skaffe seg en. Litt sånn som bilforsikring. Alle som har bil har en sånn. Litt dyrere for noen enn andre, men en alle som spør får en.

Sånn er det ikke. Siden hele systemet er privat, må det drives med profitt. Det betyr at dersom noen vil ha forsikring, så må de fylle ut et lengtig skjema om helsetilstander og ditt og datt. Og så vil helseforsikringsfirmaet ta frem sitt store regnestykke og kalkulere risiko og kostnader. Hvor stor er sjansen for at denne personen blir syk? Hvor stor er sjansen for at denne personen ikke blir syk. Og så får en forsikring dersom det er stor sjanse for at en ikke blir syk. De 40 millioner amerikanere uten helseforsikring har det ikke fordi de aldri kom seg til et firma som selger slike. De har det ikke fordi helsen deres ikke er god nok til å få forsikring.

Og selv om en har forsikring er en ikke garantert at den får behandling. Når en går til legen og det viser seg at det er noe skummelt fatt, vil legen vanligvis anbefale en test. Og så sender en et skjema til helseforsiktingsselskapet som får en annen doktor som aldri har møtt den aktuelle pasienten til å fastsette hvor nødvendig denne testen eller behandlinger eller hva det nå måtte være er. Dersom denne legen sier “nei, dette er ikke nødvendig”, så er det vel ikke det. Da er ikke den prosedyren dekket, og vil en ha den får en betale selv.

Bare ting som er forhåndsgodtjent er dekket. Er en skikkelig, skikkelig uheldig og blir påkjørt av en bil og blir slått bevisstløs og hentet av ambulanse, kan forsikringsselskapet nekte å betale for det. Det var jo ikke forhåndsgodtjent.
Jeg ble helt ulykkelig. Og deprimert. Amerikanerne blir opplært til å elske sitt land. Men landet ser ikke ut til å være særlig takknemlig.

Bare litt sutring

Noen ting er ganske forskjellige mellom gamlelandet og Quebec. For eksempel snakker de et språk jeg ikke skjønner spesielt bra her. Det er vanlig å spise lunch på restaurant. Er en jente og skal ut på byen er det obligatorisk å ha på høye hæler. Når en tar master får en betalt (en latterlig liten sum, men likevel). Thanksgiving er viktig. Halloween er skikkelig viktig. Dersom en har engelsk som morsmål kan en "date" flere personer på en gang. Dersom en har fransk som morsmål har en sex på første daten noe som igjen utelukker polydating (kanskje ikke så anerledes fra hjemme).

Men det er flere ting som er helt det samme-utenom-det-vanlige-kjedelig-og-norsk.

For eksempel har det snødd. Det kom snø fra himmelen. Hvitt, tørt vann. Det la seg på veien og på gresset og på de som måtte være ute og gå. Så kom det mer. Og enda litt til. Tre ganger kom det snø. Nå har vi bortimot en meter. Og det førte selvsagt til en enorm krise! Selv om det er måkt og alt er fint kjører folk som komplette idioter. Og siden vi nå har brøytekanter, har veien blitt litt smalere enn det som er vanlig. Men det hindrer ikke folk i å parkere i veikanten. Eller midt i veien som det blir nå. For eksempel slik at bussen ikke kommer forbi. Min 40 minutters skolevei har denne uken vært 1 1/2 time. Akkurat som hjemme med andre ord.

Jeg sitter nå og kikker på avgangene fra flyplassen. Jeg skal ta fly til Amsterdam i kveld. Så jeg holder et lite øye med og sjekker om det faktisk er noen fly som letter etter rute. Det er det ikke. Ikke ett.

Akkurat som hjemme. Er det ikke fint?

Juledram

Han har snart bursdag. Julebarnet, kaller vi ham. Men siden jeg ikke skal være her, feiret vi bursdag litt tidlig. Vi hadde (neida, det var ikke elie som organiserte i det hele tatt):

Hjemmelaget gløgg (basert på kjip rødvin)
Freia melkesjokolade
Mandariner i lange baner
Akke, ekte linjeakke. Som ble utrolig godt mottatt av de innfødte. Flasken var tom før jeg fikk snudd meg.

Et sted hvor de fastboende vet å sette pris på en god akke, er ikke et så verst et sted.

Ein skal no passa på dei som er mindre enn seg sjølve

Eg jobbar i ei bygning som kallas for vitskapskomplekset. Det er ei stor bygning med biokjemiavdeling, fysikkavdeling, biologiavdeling og av alle ting, ei psykologiavdeling. Her i det store utlandet blir psykologien rekna som ekte vitskap og får vere med på matematisk og naturviteinskapleg fakultet.

Psykologane held til i kjellaren. Ikkje eingong i den "vanlege" kjellaren, men i den etasjen som er under den valege kjellaren. Eg har aldri vore der. Kvifor? Ein må ha åtgangskort og kode og gjennomlysast før heisen i det heile tatt går ned.

Dei held på med rotteforsøk der i kjellaren.

Tidlegare har dyrevernsaktivistar brote seg inn og slept ut alle rottene.

Og det er jo snilt av dei. Dei som ikkje har det så kjekt burde definitivt ha det betre. Det er bare det at dei fleste av desse rottene manglar deler av hjernen sin. Det er jo slikt psykologar held på med; hjernar. Og så er dei kvite. Det er ikkje så lett å gøyma seg når ein er kvit og naturen er grøn. Eg kan se for meg alle rottene som slit seg ut av å springa i sirklar eller blit tatt av ein gribb eller huskatten. Snille dyrevernare, dersom dykk skal redde dyr som har det vondt, ikkje berre slepp dei ut av bura deira, men ta dei med heim og gje dei eit betre liv. Ingen likar å bu på gata.

Pol eller ikke pol?

Det er ingen tvil at klimapolitikk er vanskelig. Det er ikke lett å etsimere hva som fører til hva og hva endeproduktet kommer til å bli. Jorden er samensatt av en bråte med komplekse systemer som alle påvirker hverandre og når meteorologene ikke klare å si bestemt hvorvidt det blir regn eller sol i Bergen i morgen, hvordan skal klimaforskerene klare å si om det blir kaldere, varmere eller mer vind? Jorden som system er mye mer komplekst enn luftrommet over vestlandets hovedstad.

Det som gjør klimapolitikken litt vanskeligere, er at ingen noengang snakker om nøyaktig de samme tingene. Jeg har akkurat skummet meg gjennom Dagbladets artikket "Havet vil ikke stige selv om Nordpolen smelter: Bjørn Lomborg plukker Al Gore fra hverandre".

Nå har jeg vanskelig for å tro at Al Gore noengang sa at havet vil stige fordi Nordpolen smelter. Nordpolen består, som barnekunnskapen sier, av is. Bare is. Dersom den smelter, vil vi, som Lomborg nevner i artikkelen, ha akkurat like mye vann som før og sammenligner isbiter i et vannglass med nordpolens smelting. Dette er noe alle vet, kjære Dagbladet. Men dersom en faktisk leser artikkelen, ser en at Lomborg ikke svarer på Gores hypotese i det hele tatt. Spørsmålet dreier seg om Grønland og SYDPOLEN. Og dette er en helt annen sak; isen der ligger nemlig på land.

Jeg siterer litt, jeg:
Gore: Hvis Grønland smelter eller brekker og faller ut i havet eller hvis halve Grønland og halve Sydpolen smeltet eller brakk fra hverandre og falt i havet, ville havnivået over hele verden stige med mellom 18 og 20 fot (5-6 meter)

Lomborg: Stemmer ikke.
Når havnivået stiger, er det ikke på grunn av issmelting. Isen erstatter sin egen vekt. Hvis du putter isbiter i et glass vann, får du ikke mer vann når de smelter. Smelting på Nordpolen vil ikke få havet til å stige, siden isen allerede flyter. Det er to grunner til at havet stiger: Når vann blir varmere, utvider det seg. Samt at vann fra landbaserte isbreer øker mengden vann. De siste 40 årene har isbrevann stått for 60% og vannutvidelse for 40% av den økte vannmengden.

Akkurat, ja, dersom den landbaserte isen på Grønland og Sydpolen smelter, vil altså vannmengden øke.

Hva har skjedd med korrekturlesningen, herr Dagbladet? Blir ikke dette litt som å legge ting i munnen til Gore som han aldri har sagt.

Ellers vil jeg også anbefale Dagens Onde Kvinners blåggpost om dustejournalistikk.