Studier

Jeg er overbevist om at det å se film er en god måte å eksponere seg selv på når en lærer et nytt språk. Jeg tror at det er grunnen til at den jevne norsking forstår engelsk så godt, alle filmene fra uniten med norske undertekster. Og så gir det så hyggelige hjemmelekser. Det er svært så trivelig å si til seg selv at det er bra for studiene når en ikke føler for å gjøre hjemmeleksene og tusler over gaten til videoutleien istedet.

Høst

Jeg liker høsten. Ikke vestlandshøsten med sur regn som er som små nåler og vind som finner en vei inn under klærne og like inn til beina uansett hvor mange lag en tar på seg, men Montréalhøsten med sitt tørre løv og kalde, klare dager. Når september kommer og løvet blir rødt og markedet strømmer over av lokale grønnsaker som ser litt friskere ut og smaker litt bedre enn sine importerte søskenbarn. Når oktober kommer med tørt løv på bakken som knaser når en går til metroen og en kan ta på seg lue og ny kåpe. Og oktober avløses av november. I en fest ikledd godt krydret gresskar-suppe og gresskar-pai ispedd en bråte med utkledde småbarn som springer fra hus til hus høye på sukker.

Og så kommer november. Snøen faller, men det blir aldri så kaldt at den faktisk blir. Vinden surner og uler litt der den suser rundt hushjørnene. Og tiden kommer for supper. Og kakao. Og klassisk musikk på høytaleren. Og et varmt pledd. Jeg startet litt før skjemaet i år. Jeg ble så veldig veldig inspirert. Men det var surt ute.

Pludreplante

I sommer ble hjertet mitt litt knust da ekornene brukte tomatplanten som sto på terassen som lekeapparat med det resultat at den lille, tynne tomatplantekvisten som jeg hadde drevet frem fra et lite frø, knakk ned til gunnen og sto igjen som en eneste liten stump. Av manglende tiltakslyst, lot jeg bare stumpen stå der, uten noe særlig stell, men kaste den gjorde jeg heller ikke. Og da jeg en sommerdag bestemte meg for å nyte min utrolig sunne og fiberrike frokost (bestående av en croissant og kaffe med uhorvelige mengder varm melk) på terassestumpen min, viste det seg at tomatstumpen hadde fått blader og hadde vokst seg stor og sterk igjen. Jeg var mektig imponert. Ikke bare over effekten å bli ignorert har på planter, men også fordi den klarte å starte omigjen fra ingenting. Dersom noen kutter av en av mine armer, tror jeg ikke at jeg kommer til å klare å gro en ny.

Så da jeg var i botanisk hage her om dagen, ble jeg igjen fasinert av en plante. Denne gangen av en kar som hadde bestemt seg for at en egen kropp har han ikke bruk for. Det er jo så mange andre kropper rundt omkring. Så istedenfor å gro sin egen stamme, har den rett og slett plantet seg selv på et annet tre. Og grodd sine livlige rosagrønne løv flere meter over bakken. Og det stakkars treet som har blitt omdannet fra sin egen plantelighet til strukturell støtte kan ingenting gjøre. For han har ikke fingre til å plukke av den ubudne gjest.

Kantinekos

Etter så lang tid mer eller mindre alene på et stort laboratorium, var det overraskende å bli kastet ut i det virkelige livet. Universitetet utenfor det naturvitenskaplige fakultetet var et helt annet. Fremfor alt var det mange flere mennesker per kvadratmeter. Bordene sto tettere, plassen mellom stolryggene var mindre. For å snike seg inn til enden og den ledige stolen, måtte en smyge seg mellom en rekke stolrygger og over sekker, vesker og paraplyer. De evinnelige paraplyene med sine krokete håndtak, alltid klare til å gripe tak i en passerende ankel. Slik at en, når en puster ut etter å ha arbeidet seg frem til et ledig sete og kan puste ut og senke armene som har holdt vesker og papirer trygt over andres hoder, griper de tak og røsker til.

Heldigvis kan en, når en endelig har arbeidet seg frem til en ledig krok, synke ned bak bok og lunsj og stenge bråket ute. For det er noe som er fint når fire hundre mennesker samles i et eneste rom: støyen går over fra å være bråk til å bli hvit, summende lyd. Og den hvite støyen stenger også ute gnagingen og slafsingen fra sideneandertaleren.

Men det er en ting jeg aldri klarer å få meg til å forstå og det er at på et universitet med 60 000 studenter, hvordan kan det ha seg at hver eneste student, professor og sekretær, hver eneste IT-konsulent og damen i bokbutikken, hvorfor skal de absolutt, alle sammen, spise lunsj klokken 12?

Hverdagslige observasjoner

I en hage på omtrent 2 ganger 2 meter har noen satt opp dette alteret (?) til Jomfru Maria. Jeg fant tanken på den personen som bestemte seg for at et alter i hagen var nødvendig besnærende. Og jeg kan ikke si at fasinasjonen avtok da jeg oppdaget at taket er halvparten av et gammelt badekar.