Flatt som en pannekake

Jeg har mast hele uken om at jeg ville gå på ski. Nå som jeg har det rette utstyret, vil jeg også bruke det! Så Lou og jeg reiste til The Eastern Townships, sør for Montreal, for å drive med helsebringende aktiviteter søndag som var. Egentlig hadde vi tenkt til å gå på ski på Mont Orford (en nasjonalpark som har blitt solg for å bli hyttetomter og som dermed har blitt forhenværende til stor ergrelse for de aller fleste som bor i og omkring Montreal) som har løyper i alle vanskelighetsgrader (jada, det er langrenn det er snakk om). Alle vanskelighetsgrader spenner fra flatt som et stuegulv til noe som kan minne om Sirdalen light. Selv ikke den "sorte" løypen var særlig sort, syntes jeg sist jeg var der (jeg har fått streng beskjed om å tie stille av de innfødt av mangelen på bakker oppvokst i fjelluren som de tror at jeg er, men jeg vil nå nevne det likevel). Men det er en fin park. Fint å gå på ski. Om sommeren kan en sykle der istedenfor å gå på langrenn eller truger.

Men da vi på søndagen sto klare til å dra av sted, kom foreldrene til min kjære og fortalte at de hadde funnet et fantastisk sted for skitusling. Det var en løype som gikk på et gammelt jernbanespor langs en elv og et vann og det skulle være riktig så fint. Så vi bestemte oss for å prøve denne nye oppdagelsen og la Mont Orford vente til neste gang.

Så gikk vi nå der og kikket på den fine løypen. Det fine vannet som ble en fin elv. Fuglene som svømte rundt i isvannet. Den fine, hvite snøen. Det var riktig så fint og postkortromantisk. Men oioi, så flatt! Det var ikke behov for en eneste fiskebeinsgange. Jeg kunne gå i samme rytme og med samme bevegelse på timesvis bortetter togskinnene. Etter en liten time begynte beina mine å murre litt uvennlig. Etter en time og en halv melkesyrejamret beina mine høylytt av mangelen på variert bevegelse.

Etter et par knappe mil med intens skigåing måtte vi selvsagt ha en etter skituren pils. Og hvilket valg var vel mer naturlig enn puben "Pilsen" som lå like ved det gamle jernbanesporet? Ikke for det. Beina mine var laget av gele på det tidspunktet og jeg omtrent dro meg inn i baren etter armene. Pilsen hadde de hjemmebrygget øl og nydelig utsikt til vannet Massawippi med sin utrolige mengde overvintrende stokkender. Jeg hadde det som plommen i egget der jeg satt og kjente varmen krype tilbake i kroppen og beina fikk igjen følelsen.

Om det er noen lærdom å hente? Nja.. Flatt er kjedelig når det gjelder ski og smertefullt dagen etter (jeg vraltet meg bortetter gangene her som en annen and). Og øl er godt. Men det visste jeg da.

Noe søtt til den sure?

I dag er jeg sur.
Jeg har hatt en lang uke. Jobbet kjempehardt og mange timer hver dag. Nå er det fredag ettermiddag og jeg har funnet ut at det ikke ledet til stort. Lite resultater kom ut av alt mitt slit og strev. Det er også mulig at det er noe galt med cellen vi jobber med. Dersom det stemmer må vi gjøre ganske mye arbeid om igjen med friske celler. Det blir mange flere dager med hardt arbeid. Jeg liker ikke når hardt arbeid ikke lønner seg.

Så nå sitter jeg her på kontoret mitt og surmuler og spiser kake. I dag var jeg nemlig på kurs. Av og til må en på kurs om labsikkerhet og sånn. Hvor de stor sett forteller deg at du ikke må spise ting på laben. Spesielt ikke ting du ikke vet hva er (det er derfor jeg spiser på kontoret). Det er veldig opplysende. I dag sto sikkerhet når en jobber med radioaktivitet for tur. Slike kurs er kanskje ikke verdens mest interressante. Men de har alltid veldig god lunsj. Og de bestiller alltid altfor mye. Så når seminaret så er over, tvinger de studentene til å ta med seg restene. Noe vi gjør med iver og glede (studentene er ikke de som har det fetest økonomisk her heller). I dag var det terte til overs. I et søtt paiskall hadde de lagt vaniljekrem og et lag med jordbær på toppen. Så hadde de glasert det hele med gelè eller noe sånt. Vanvittig godt. De gjør kanskje mye rart, disse franskmennene, men lage kake, det kan de!

Jeg hadde tenkt å ta bilde av det lille kunstverket slik at alle kunne se. Men jeg ble revet med og spiste opp alt.

Lettskremt?

Det er noe jeg ikke har kommet meg så langt til å nevne før, men det begynner med et stort HAHA! til alle dere som ikke har trodd meg når jeg har sagt at veilederen min er skummel.

For å begynner fra begynnelsen. Hver fredag har biologiavdelingen på universitetet mitt "fredagsseminaret" hvor en forsker kommer og snakker om hva han driver med. Forrige fredag var det en av mine veileders tidligere doktorgradsstudenter som kom. Og etter foredraget ble selvsagt han og min kjære professor sittende og snakke en stund før de bestemte seg for å gå et annet sted og ta seg en øl. På veien ut stakk de innom kontoret til professoren som hadde vært veilederen til foredragsholderen da han tok sin master og de kom også innom min lab for å spørre om vi ville være med. Jeg kjente at dette var noe jeg aldeles ikke hadde lyst til. Men enkelte ganger har en jo rett og slett ikke noe valg. Først var det noe heller stivt og unaturlig over hele situasjonen, men etterhvert som det ble inntatt et par pils, løsnet stemningen litt (som den ofte gjør) og det ble pludret om både løst og fast.

Av en eller annen grunn begynte vi å snakke om veilederen min og hans skummelhet (for det var ham aldeles ikke ukjent)(ikke for det, jeg sa ikke stort). Det kom da fram at jeg er den eneste (og jeg gjentar: Den eneste!!) høyeregradsstudenten (det vil si mastergradsstudent eller doktorgradsstudent) som veilederen min har veiledet som han ikke har fått til å grine. Foran seg!

Skumle mannen.
Men han kommer seg etter hvert som en blir vant til ham.

Ski du fond

Etter lengre nøling og grubling har jeg gått til det store skrittet og investert i langrennsski ("ski du fond" som det heter på denne kanten av verden) og jeg må inrømme at litt av hvert har skjedd på den fronten siden jeg (eller dengang: mitt opphav) gikk til innkjøp av denslags utstyr.

Turen gikk til "Le yeti", som kanskje er litt dyrere enn mange andre sportsbutikker, men betjeningen er fantastisk (de vet hva de holder på med) og de har "det lille ekstra" i hyllene sine. Jeg må ha virket helt grønn der jeg sto i butikken, fordi damen snakket lenge om fortreffelighetene til den nest-billigste skipakken de hadde. Om hvor stødige skiene var og hvor mye en fikk for pengene. Spesielt var utformingen veldig bra for en som ikke hade noe særlig trening i skigåing og manglende teknikk. Det var da jeg måtte bryte inn og si at jeg faktisk har stått på ski før. En del.

Plutselig var det en ganske annen dame som skulle selge ski. Og da det i tillegg kom fram at jeg var fra Norge, ville entusiasmen ingen ende ta. Da jeg fortalte at jeg ikke hadde møtt noen som overhodet ikke kunne gå på ski før jeg flyttet til Canada, ville hun øyeblikkelig flytte. Damen var forhenværende langrennsspprinter og skientusiast. Hun kunne også tenke seg å flytte til Finland, for der har de laget seg til med tuneller med kunstsnø hvor en kan gå på ski om sommeren også. Hun syntes at det var aldeles fantastisk.

Midt i alt snakket om Finland og framvising av de nye ultralette karbonfiberskistavene til swix, fant jeg meg nå en skipakke jeg syntes virket som et godt valg. Så ble ulike sko vist frem og forskjeller forklart (med eller uten dobbel polstring, og ulike typer snørebeskyttelser). Etterpå måtte det snakkest bindinger og lengde på staver (folk har forskjellige preferanser på lengde og vekt, må vite). Til slutt måtte en finne ski med passe lengde. Sist jeg kjøpte ski, holdt jeg opp armen og så fikk jeg en ski som var cirka like lang som det. Det er det åpenbart slutt på nå. Skiene ble lagt på et slags bord og jeg fikk stå på skiene. Så kunne damen se hvor trykket falt alt etter om jeg hadde bøyde knær eller bøyd fot. Jeg syntes at det var aldeles fantastisk. Og jeg var veldig komfortabel med at jeg hadde gjort riktig valg da jeg gikk derifra. Skiene skulle bli montert til klokken tre neste dag.

Neste ettermiddag, litt over tre troppet jeg og min andre halvdel opp i butikken, iført fullt friluftsantrekk. Skiene måtte jo prøves før det ble mørkt, må vite. Så turen gikk til det Kongelige Berget (jaja, egentlig heter det Mont Royal, men jeg liker å oversette ting slik som svenskene. De kaller Rocky Mountains for "Klippiga Bergen"). Kongeberget er "fjellet" som ligger midt i Montreal og fungerer som friluftsområde og utkikkspost (som en liten kuriositet kan jeg også nevne at ingen bygningen i Montreal kan rave høyere i terrenget enn fjellet. Fjellet skal være det høyeste punktet i byen og dermed basta). Det var -25 grader ute, sur vind og hendene mine var stive av kulde omtrent før skiene var spent på. Men det var aldeles fantastisk! Hvorfor har jeg kjøpt sånt før??? (Vel, tidligere i vinter har det vært vanskelig med tanke på at det ikke har vært snø, men).

Dersom snøen holder, blir det langtur neste helg!

Ail & Amour

I sommer var jeg i forlovelsesselskap til en av Louis' venner. Det var en relativt selsom opplevelse syntes jeg, fordi det føltes mer som et bryllup. Der var mat. Der var fine kjoler. Der var en ønskeliste lagt ut hos en av glassvarehandlerne i Montreal. Der var venner og kjente og slekt og familie. Der var bar med bartender og levende musikk. Og der var taler. Det eneste som manglet var, i dette tilfellet, synagogen. Da vi gikk fikk vi til og med en liten "tusen takk for at dere kom"-gave. En liten, grønn plante. Planten ble tatt med hjem og satt i en liten kaffekopp (den var så liten at den trengte ikke mere) og plassert på kjøkkenbenken hos Louis. Der har den fått en skvett vann når noen har husket på det.

I sin vannskjødslede tilværelse i kaffekoppen har planten vokst og trivdes riktig så godt. Så godt at den var i ferd med å sprenge seg ut av den lille potten sin. Louis og jeg har tullet med at den er som kjærligheten og at den trives best under kummerlige kår. Uansett ble potten til slutt så liten for den stakkars planten at Louis ovverrakte den til meg og erklærte at den måtte pottes om. Den kunne ikke fortsette å ha det slik, mente han. Så jeg kjøpte 1/2 kilo plantejord og skred til verket. For å sikre at kummerligheten fortsatte for planten, fikk den ikke en ordentlig potteskjuler, men må nye seg med et gammelt yoghurtbeger. I samme slengen plantet jeg to fedd med hvitløk som hadde ligget for lenge i kjøkkenskapet og som hadde begynt å spire på egenhånd. Jeg som tidligere har klart å ta livet av kaktuser (det HAR skjedd!), føler meg riktig så flink og grønnfingret. Så nå sitter jeg her og drømmer om hjemmedyrkede tomater og agurker mens jeg kikker på de to plantene mine.

Jeg har forresten døpt plantene (mens jeg lot litt springvann renne over jorden) for Ail og Amour. Det betyr hvitløk og kjærlighet.